Ansvarlig spilling

Før noen setter i gang med pengespill hos Haz, må det være helt klart at ingen form for spilling kan gjøres risikofri, og at den eneste effektive beskyttelsen er grenser som spilleren selv etablerer og håndhever. Denne siden beskriver rammeverket for ansvarlig spilling som gjelder for all aktivitet på dette nettstedet, og den retter seg mot alle som vurderer å spille, som allerede spiller, eller som er pårørende til noen som spiller. Rammene som presenteres her er ikke forslag, men retningslinjer for hvordan spilling skal foregå for at den skal forbli en avgrenset fritidsaktivitet.

Hvem siden gjelder for

Dokumentet gjelder for alle besøkende på Haz, uavhengig av hvor lenge de har spilt eller hvor mye de har satt inn. Det omfatter både den enkelte spiller og voksne som har ansvar for barn og unge i sin husstand. Ingen del av dette regelverket er forbeholdt en bestemt spillergruppe; kravene om kontroll og bevissthet gjelder like mye for den som spiller sjeldent som for den som spiller ofte. For pårørende inneholder siden informasjon om hvordan de kan kjenne igjen faresignaler og hvor de kan søke råd.

Kjernekrav for spillere

Det grunnleggende utgangspunktet er at spillingen alltid skal skje innenfor rammer som er satt på forhånd, og at disse rammene skal holdes selv når spillet føles spennende eller medgangen er god. Ansvarlig spilling handler om å ta bevisste valg før økten begynner, ikke om å stole på selvkontroll i øyeblikket. Dette innebærer at spilleren må ha oversikt over både hvor mye penger som brukes og hvor mye tid som går med, og at denne oversikten opprettholdes gjennom hele spilleøkten.

En sentral del av dette er å skille spillpenger fra penger som er øremerket til faste utgifter. Penger til husleie, strøm, mat og andre nødvendige kostnader skal aldri blandes inn i spillbudsjettet. Dersom dette skillet ikke opprettholdes, vil spillingen kunne gå utover livsnødvendigheter, og det er nettopp denne glidningen som skal forhindres. Spilleren bør derfor bare bruke midler som det er akseptert å tape, og aldri penger som er nødvendige for å dekke daglige behov.

Det er også et krav at spilleren ikke forsøker å hente inn tidligere tap ved å øke innsatsen eller ved å låne penger. Å låne, bruke kreditt eller foreta raske overføringer for å fortsette å spille er et klart faresignal, og slike handlinger bryter med prinsippet om at spilling skal skje innenfor faste rammer. Spilling skal aldri finansieres med midler som ikke allerede er satt av til formålet, og den skal heller ikke brukes som et forsøk på å løse økonomiske problemer. Pengespill er ikke en inntektskilde og kan ikke forventes å gi en stabil avkastning; det er en aktivitet der utfallet er forbundet med usikkerhet, og der tap er en naturlig del av bildet.

Spilling under påvirkning av alkohol eller andre rusmidler er ikke tillatt, ettersom slike stoffer svekker dømmekraften og gjør det vanskelig å holde seg til de grensene som er satt. Dersom spilleren merker at spillingen foregår oftere enn ønsket, eller at det er vanskelig å avslutte en økt, skal dette tas på alvor. En lengre pause kan da være et nødvendig tiltak for å gjenopprette kontrollen.

Reality checks og pauser

For å opprettholde oversikten under en økt, er det nyttig å ta regelmessige steg tilbake. Dette kan innebære å sjekke hvor mye tid som faktisk har gått og hvor mye som er satt inn og tapt, og å gjøre dette mens økten pågår, ikke etter at den er avsluttet. Slike reality checks er et verktøy for å bryte spillets flyt og gi spilleren en sjanse til å vurdere om han eller hun fortsatt ønsker å fortsette. En kort pause hvert tiende minutt eller etter hver avsluttede runde kan gi rom for en slik vurdering.

Cooling-off-perioder er et annet virkemiddel. Dersom en spiller kjenner at spillingen blir vanskelig å styre, eller bare ønsker å ta et bevisst avbrekk, kan en lengre pause fra spillingen være et godt første steg. En slik pause gir rom for å tenke gjennom vanene uten press fra spillets umiddelbare påvirkning, og den kan forhindre at en vanskelig situasjon utvikler seg videre. Det er ingen skam i å ta en pause, og det er bedre å stoppe opp tidlig enn å la problemet vokse.

Praktiske vaner kan også bidra til å holde en økt innenfor budsjettet. Å sette et klart beløp før økten begynner, og å ikke overskride dette uansett hva som skjer, er en enkel og effektiv metode. Det samme gjelder å sette en tidsramme på forhånd og å avslutte når denne er nådd, selv om spillet går bra. Å spille alene og uten forstyrrelser kan gjøre det lettere å følge planen, mens å spille sammen med andre eller mens man gjør noe annet kan svekke oppmerksomheten. Å bruke innskuddsgrenser og andre verktøy som nettstedet tilbyr, er også en måte å automatisere kontrollen på, slik at man ikke er avhengig av viljestyrke i øyeblikket.

Vern av barn og unge

Mindreårige skal ikke ha tilgang til pengespill, og dette er et absolutt krav som hviler på alle voksne i husstanden. Det er de voksnes ansvar å sikre at barn og unge ikke får mulighet til å spille, verken på egne eller på andres enheter. Dette innebærer å beskytte innloggingsinformasjon, betalingsmidler og selve enhetene, særlig i hjem der flere bruker samme telefon, nettbrett eller datamaskin. Passord og pinkoder skal ikke deles med barn, og betalingsløsninger bør være låst slik at de ikke kan brukes uten den voksnes samtykke. Når en enhet er felles, bør den voksne logge ut etter hver økt og sørge for at autofyll av passord er slått av. Dersom det er mistanke om at et barn har fått tilgang til spilling, skal dette tas opp med barnet og følges opp umiddelbart.

Faresignaler og refleksjon

Det finnes flere kjennetegn som kan tyde på at spillingen er i ferd med å bli et problem, og det er viktig å kjenne igjen disse tidlig. Tanker som kretser mye rundt neste spilløkt, eller en følelse av irritasjon og rastløshet når man forsøker å stoppe, er tydelige varsler. Det samme gjelder dersom spillingen går utover konsentrasjon, søvn eller daglige oppgaver, eller dersom man låner penger eller flytter på regninger for å kunne spille. Nære relasjoner som blir belastet av spillingen er også et alvorlig faresignal. Ingen av disse tegnene skal avfeies som ubetydelige, og jo tidligere de tas på alvor, desto lettere er det å gjøre noe med situasjonen.

Å snakke med noen utenfor situasjonen kan være et viktig steg for den som kjenner seg igjen i disse tegnene. En fastlege eller en rådgivningstjeneste kan bidra med et utenfra-perspektiv og konkret veiledning, og det kan være lettere å se sammenhenger når man får hjelp til å sette ord på det som skjer. Det er ikke nødvendig å vente til problemet har vokst seg stort før man søker hjelp; tvert imot er det en fordel å ta kontakt tidlig, før vanene har festnet seg.

Støtte og hjelpetilbud

I Norge finnes det flere pålitelige tilbud for informasjon, støtte og videre oppfølging for personer som opplever problemer med spill, og for deres pårørende. Disse tjenestene er gratis og uavhengige, og de kan kontaktes uten at man må oppgi navn eller andre personopplysninger. Hjelpelinjen er et nasjonalt hjelpetilbud som henvender seg både til den som spiller og til pårørende, og som kan gi råd om hvordan man går frem i en vanskelig situasjon. Hjelpelinjen – behandling forklarer hvilke behandlingsmuligheter som finnes og hvordan man kan komme i kontakt med hjelp, og den gir et bilde av hva man kan forvente seg av en behandlingsprosess. Helsenorge viser til ulike hjelpetjenester, inkludert støtte for personer med spillproblemer, og fungerer som en inngangsport til videre informasjon.

Når man tar kontakt med en støtteorganisasjon for første gang, kan det være nyttig å vite at samtalen er fortrolig og at man ikke blir møtt med fordommer. Den som ringer eller skriver, kan forvente å bli lyttet til, å få anledning til å forklare situasjonen med egne ord, og å få informasjon om hvilke muligheter som finnes. Det er ikke uvanlig å være nervøs før første kontakt, men hensikten med samtalen er å få oversikt og hjelp, ikke å bli dømt. Man kan også ta kontakt på vegne av en annen person, for eksempel som pårørende, og få råd om hvordan man best kan støtte den det gjelder.

Målet med ansvarlig spilling er å sikre at pengespill forblir en begrenset aktivitet og ikke utvikler seg til en belastning for den enkelte eller for omgivelsene. Tidlig refleksjon og tidlig hjelp kan ha stor betydning for utfallet, og det er aldri for sent å ta et steg tilbake og vurdere egne vaner. Spilling skal være et bevisst og avgrenset valg, ikke en automatisk handling, og det er dette som ligger i begrepet ansvarlig spilling.